Skriveglede

I dag la jeg merke til de første gule bladene på bjørka utenfor huset. Det er høst, noe som betyr at vi som enten går på skole, eller jobber på skole (og ikke streiker, vel og merke!) er tilbake i hverdagen. De fleste barn begynner i første klasse med stjerner i øynene, ivrige etter å lære. I løpet av skoletiden forandrer dette seg for veldig mange. Senere i skoleløpet lar mange seg ”lokke” til å lese og skrive, med den gulroten som kalles karakterer. Lærelystne førsteklassinger ender opp som skoletrøtte ungdommer som ikke gidder mer. Stjernene har sluknet. Jeg som skal bli lærer og ta imot nye små elever i skolen, spør megselv: Hva er det som går galt? Hva kan jeg gjøre annerledes? Hvordan kan jeg engasjere elevene i norskfaget?

Meningssøking er en vesentlig drivkraft for læring. Oppleves skriving etter hvert som meningsløst for elevene? Øvelse gjør mester, også når det gjelder dette. Elevene må skrive mye. Norsklærere har med andre ord en stor jobb i det å motivere. Vi må være kreative, og finne gode skriveoppgaver som oppleves som meningsfulle.

I dag var vi på tur med norskklassen på universitetet, for å bli inspirert til å tenke praktiske og varierte arbeidsmåter med fokus på grunnleggende ferdigheter. På turen lette jeg etter noe som kunne brukes som en skriveoppgave for mellomtrinnselever. Da vi hadde pause ved Soløyvannet ser jeg plutselig dette:

Dramatisk, ikke sant? Bildet åpner for mange spørsmål. Hvem har vært her før oss? Hvorfor ligger smukken igjen? Måtte de dra i en fart? Var det fare på ferde? Uendelig mange muligheter for en spenningsfylt novelle, eller kanskje et hjerteskjærende dikt?

Dette er en oppgave jeg vil prøve ut i en klasse. Elevene kunne skrevet en tekst med utgangspunkt i et bilde de har tatt selv, lagd bildefortelling eller andre varianter av sammensatt tekst. Det er bare fantasien som setter en stopper. Første steg er UT av klasserommet!